daniella segði :Men nei! Tí gøtubarnið smílist jú. Og flennir enntá inn í millum. Jamen, tað MÁ jú merkja, at lívið er gott! So skít verið við, um lítli Salim fær sítt næsta máltíð. Hann hevur massar av lívskvaliteti. Onki at brokka seg um. Stór troyst til Smil! Sum kann drekka seg skít í Gajol á Slættaratindi og eta sín feita matpakka, tá hon vaknar við timburmonnum dagin eftir. Hon hevur sítt upp á tað turra, tí hon er so forbiðið heldig at hava meir handa eina útfluktsdagin enn Salim nakrantíð fær!
Herregud. Dette har ingenting med det jeg sier å gjøre. Tvert imot. Viss det er noen som skiter i at andre ikke har det godt, er det vel nettopp de som er alt for opptatt med seg selv og sine egne problemer.
Det finnes faktisk en større verden der ute, like it or not. Og ja, vi som lever i denne del av verden har det langt bedre enn mange andre, som lever i krig og elendighet.
daniella segði :Tað geri eg heldur ikki. Verið feitt við eitt sindur av stuðli, tó. Sum eg ikki eri bangin fyri at biða um. Come on!!! Er tað virkuliga so einkult, sum Smil sigur? Skal eg ganga sum ein smílandi idiot og takka Gudi allatíðina, tí eg eri so fantastiska heldig, at míni problemir eru ein flugulortur í mun til tey, hjá onkrum øðrum? Ella skal eg bíta lívið í lærið og turka flugulortarnar vekk frá mínum skøvutu brillugløsum?
Igjen, så flytter du hele emnet over på deg selv, som om alt ene og alene handler om deg. Men nei, for min del så skal ikke du gjøre noe som helst. Jeg mener dog at mennesker flest har godt av en "reality check" innen vi klager over dårlig sykehusmat, slitne veier og andre trivielle problemer. Vi snakker om livskvalitet her, og jeg vil påstå at livskvalitet kommer i alle formater. Fra U-land til I-land.
Jeg tror at viss mennesker bruker andre som kanskje ikke har det så godt som vi, - men alikevell klager mindre og gjør mer - som forbilder, - så tror jeg det kan gi oss et positivt løft, framfor å fokusere på hva vi ikke klarer og ikke har.
senest i går så jeg to flotte spreke menn sykle tandemsykkel
http://www.hjelpemiddeldatabasen.no/blo ... /23748.jpg - det vil si en sykkel med to seter, hvorrav det selvfølgelig er en fører, og en som sitter bak og tråkker.
Fra avstand av så de begge spreke, flotte og sunne ut. Noen som tydelig tok vare på kroppen sin og var jevnlig aktiv.
Når de svingte inn foran oss, så vi at den bakerste av de to, hadde på seg en refleksvest. På den sto det: "
Døvblind".
Tenk på det! At en som er døvblind syklet tandemsykkel ut i en traffikert gate. Jeg syntes bare det var så flott. Jeg får virkelig respekt av det. Og jeg ser for meg hvordan det må være, å sykle rundt, og kjenne vinden i ansiktet, og å ikke ha evnen til å se veien du sykler, eller høre lydene rundt deg. Jeg synes ikke synd på denne døvblinde, (fordi jeg tviler på han ønsker min medlidenhet) men jeg blir full av beundring og respekt, fordi jeg synes det er så forbanna tøfft!
daniella segði :Tú skrivar um fólk sum grenja! Hvussu skal eg annað enn føla meg álopna? Tú pakkar tað inn í, at "tú roynir at diskutera tema." Men tú ert sgu úti eftir MÆR sum persóni! You know it - og tey allarflestu, sum lesa herinni, know it.
Det var tydelig at det traff to close to home. Men jeg snakker faktisk generelt. Jeg ønsket å få fram at enkelte klarer (på tross av mange humper i veien) - å skape et godt liv for seg selv. Andre er slettes ikke intressert engang. De vil faktisk heller bare klage, - og helst skylde på alle andre. Dette gjelder såvel fattig som rik.
daniella segði :Og hvat so um man grenjar onkuntíð? Tú gert tað garanterað eisini! Ongin kann vera so heilagur, sum tú letst at vera. Um tú fortelur mær, at tú aldri grenjar, aldri tekur synd í tær sjálvari, aldri ynskir at hava eitt sindur fleiri pengar millum hendurnar, aldri blívur frustrerað yvir mammu-rolluna, aldri ert ónøgd, jaloux, forbannað yvir okkurt í tínum lívi, sum ikki gongur sum tú vilt, so antin: a) lýgur tú (fyri mær og tínum umgevilsum og ikki minst tær sjálvari), b) ert tú ein totalt lalleglað personasja, sum ikki kennir munin millum shit og kanel og hevur ongar variasjónir í kenslum, c) ert í onkrari sekt, har tú er heilavaskað (mítt skot er Jehova) ella d) elskar tú at bjarga allari verðini, men gloymir at bjarga tær sjálvari!
Nei faktisk prøver jeg å dempe det å "grenja". Fordi jeg vet at folk flest synes det er slitsom å høre på, og ja, det kan ikke brukes til svært mye, enn at det skaper negativt fokus. Det er ikke ensbetydende med at jeg aldri "grenjar", men jeg prøver å være bevisst å ikke gjøre det for ofte. Nei, jeg har aldri vært missunnelig på mennesker med massevis av penger. Den type liv har aldri appelert til meg. Jeg eier en sliten gammel telefon, en pc som er totalt ødelagt, men faktisk har vi flatskjerm da, den er hele 32 tommer, eller var det 28..? . Og som jeg skriver i et annet innlegg, tror jeg at slike materielle ting blir mer til hinder i veien, enn fordel. Jeg tror folk som er nærmest "for" rike lever i en annen verden enn du og jeg. En prestige verden hvor alt skal være perfekt, alle skal ha det flotteste av det flotte, - og fallhøyden blir så ufattelig stor..
Så langt har jeg aldri blitt frustrert over mamma rollen. Nå skal du huske at hun er svært liten enda, så jeg får unnskylde meg med at jeg sikkert vil bli frustrert over mamma rollen når hun blir litt større, og krever litt mer.
Jeg kan ofte være missfornøyd, f.eks viss jeg ikke gjør en stykke oppgave godt nok, eller ikke har bra nok tid til ting, eller ikke får gjort alle de ting jeg vil gjøre iløpet av en dag, eller viss jeg prøver å få fram et budskap inne på kjak.org som blir missforstått eller forvridd til noe helt annet enn det jeg sier.
Men jeg mener ikke at det gir meg dårligere livskvalitet fordet. På samme måte som jeg erkjenner at jeg helt sikkert kommer til å bli frustrert over mamma rollen (når hun blir eldre, og mer krevende) - så mener jeg heller ikke det gir meg dårligere livskvalitet. Tvert imot, viss mamma-rollen hadde vært å seile igjennom tilværelsen hadde det vært noe riv ruskende galt.
At man møter motstand er ikke automatisk et tegn på dårligere livskvalitet. Det er en del av livet. Det handler om å møte disse utfordringene, takle dem, og vokse av dem. Lære av dem. Det er nettopp det som er livskvaltiet for meg..( Som jeg skriver i innlegget mitt )
daniella segði :Tú ert dulnevnd! Eg eri ikki! Og eg eri ikki feik - eg tori at leggja kortini á borðið, deila mínar erfaringar, fortelja um meg sjálva - no matter the consequenses. Tú situr handan ein muppet-figur og deilir lúsingar út til fólk, sum ikki er totalt forblindaði av og gleði yvir, at tey ikki eru gøtubørn í Bombay. Show some guts, woman!
Jeg visste ikke at du ikke hadde dulnevnd. Jeg aner faktisk ikke hvem du er overhodet, og visste heller ikke at du har gått ut med din virkelige identitet. Forøvrig har jeg fortalt så mange detaljer om megselv (jeg er kvinne, nybakt mor og skriver norsk) - at absolutt alle som kjenner meg i virkeligheten på Færøyene vet utmerket godt hvem "Smil" er
Jeg føler derfor ikke at jeg har noe dulnevnd, annet enn ovenfor dem som allerede ikke kjenner meg i virkeligheten. Og da er det jo irrellevant hvem jeg er, ettersom de ikke kjenner meg i virkeligheten alikevell.
Jeg mener at det handler mye om hvordan man møter sine utfordringer, fordi alle har vi dem. Er det ikke økonomiske, kan det være noe annet.
Spørsmålet er ikke nødvendigvis hvilke utfordringer/problemer man har i sitt liv, men hvordan man takler dem.
Det handler altså om å se ting i perspektiv.. 